Kirkerommet og gudstjeneste er den mest naturlige rammen for ett av mine hovedprosjekter; «dans som bønnespråk». Jeg bruker dans som en kroppslig uttrykksform for følelser og tilstander i relasjonen til Gud.

Da jeg tok valget om å begynne som frilans dansekunstner viste jeg at noe av det jeg ville jobbe med var dans i kirkelig sammenheng. Målet er å få dans inn i kirkerommet som en like naturlig del av gudstjenestefeiringen som det billedkunst, arkitektur, ord og musikk allerede er.

Da jeg begynte å jobbe med dans i kirken, oppdaget jeg at det for meg var bønnen som fikk naturlige uttrykk i dansen.

Bønnen rommer alle refleksjoner rundt livet; fra sorg og lengsel til glede og håp. På den måten rommer den hele spekteret av relasjonen med Gud og andre mennesker. Det er naturlig for meg at dansen kan tilføre en kroppslig dimensjon til denne tematikken i tillegg til ord, musikk og billedkunst.

Vi er mest vant til bønn som det talte ord. Men bønn er kommunikasjon og kan foregå på mange måter, bl.a. annet i stillhet. Vi kommuniserer aller mest med kroppsspråket når vi omgås hverandre. Det kan vi også gjøre med Gud. Når vi føler gjør vi automatisk noe med kroppen. Når jeg danser bønn, blåser jeg opp kroppsspråket. Jeg forsøker og gjør det vi ellers ville gjort om vi ikke behersket oss.

Dans som uttrykksform kan lett integreres i de fleste delene av gudstjenesten, bl.a. liturgiske ledd, bønner, bibeltekster og salmer kan danses.

Dans er ikke bare en forestilling men en del av gudstjenestefeiringen. Jeg viser ikke fram noe, men skaper noe i samspill med Gud og med menigheten.

Jeg har fram til nå danset som del av gudstjeneste i flere menigheter i østlandsområdet: Oslo domkirke, Holmlia kirke, Ris kirke, Gamle Aker kirke og Sandefjord kirke for å nevne noen.